Tikkende klokke
knitrende ovn
utenfor - et teppe av snø
”Alle de som oppnår storhet i kunsten har én ting felles: de
er ett med naturen”
Basho
Haiku er tradisjonelle, japanske dikt på tre linjer. Denne
dikttradisjonen går mange hundre tilbake i tid, men er fremdeles en levende og
populær verseform i Japan, så vel som i resten av verden.
Haikudiktene er nære, små og taktile observasjoner av et
lite øyeblikk i tiden. De starter med en situasjon – for eksempel ”Vår i
luften” – og følges av en opplevelse; en persepsjon
– ”En villfugl skriker i den kalde natten”. Dette er et haikudikt etter
denne modellen:
En sky av hvite
plommeblomster –
hvor er tranene?
Det er Basho som har skrevet diktet over. Basho, den store
fornyeren av haikudiktningen som levde på 1600-tallet og skrev over ett tusen
haikuer, i tillegg til mange reiseberetninger.
For Basho var letthet
(såklat karumi, eller flow) noe av det viktigste i diktningen.
Letthet som motvekt mot overfladiskhet. Letthet som det kunstneriske uttrykket
for ubundethet (non-attachment) – resultatet av rolig erkjennelse av dyptfølte,
menneskelige sannheter.
Andre estetiske idealer Basho bragte inn i haiku var sabi og wabi. Mens sabi beskriver
”tilfreds enslighet” – den følelse av tilfredshet man oppnår når man er alene -
kan wabi forklares som ”nøysomhetens
ideal” – en verdsettelse av det hverdagslige, ofte uttrykt i Japan gjennom te-seremonien.
Et haikudikt beskriver følgelig ofte en hverdagslig
hendelse, med de mest ordinære ord, helt uten verbalt fiksfakseri. Resultatet
preges ofte av enkelhet, samtidig som leseren blir gjort oppmerksom på et mikrokosmos
som bærer i seg muligheten for en overskridende ietthetsfølelse. Ett lite
øyeblikk, krystallisert, destillert, revet ut av tiden. Dette haikuøyeblikket
er så særegent og unikt nettopp fordi det krever leserens deltakelse – uten
innlevelse fra leserens side er diktet lite imponerende, nærmest unnselig og
meningsløst.
Haiku kan gi leseren et glimt av et før det ukjent dyp i seg
selv – en overskridende (transcendental)
opplevelse hvor man føler sitt begrensede selv gå over i et større hele. Det er
kan hende denne egenskapen ved haiku som tiltrekker seg så mange lesere. Basho
kalte dette aspektet ved diktningen for maga
– en så tett identifikasjon med tingen som blir beskrevet at ens eget selv
glemmes, og man går i ett med tingen. Idealet er ikke å se på tingen, men se som
tingen.
Bashos mål var at livet og kunsten skulle være én og samme
sak. Det som er viktig, hevdet han, er å holde sjelen vendt mot sann
forståelse, for så å gå tilbake til dagliglivets opplevelser og deri søke det
sanne og det vakre. Hva som enn skjer i øyeblikket må vi aldri glemme den
betydningen det har for vårt evige selv; vår kunst.
Haikudikt søker å plassere leseren i en situasjon som kan
lede til en åpenbaring; en opplevelse av det evige med utgangspunkt en
kontemplasjon av tingenes verden. Tanken er at et glimt av det uendelige bare er
mulig å få gjennom de endelige manifestasjonene; tingene. Den opplysning man
søker nås gjennom dagliglivets her og nå.
Selv sa Basho ”Jeg er en vandrer, en sky i vinden, som bare
ønsker å fange blomstene og fuglenes skjønnhet.” Og en av hans elever utdyper:
”Mesteren sa, ”Lær om
pinjetreet fra pinjetreet, og om en bambusstilk fra bambusstilken.” Det han
mente var at kunstneren skulle løsrive sin sjel fra egoet og trenge inn i
tingen – dele dens skjøre liv og dens følelser. Når man gjør det kommer diktet
av seg selv. En beskrivelse av tingen er ikke nok: med mindre et dikt
inneholder følelser som kommer fra tingen selv, vil tingen og kunstnerens sjel
være adskilte.”
Poesiens universelle appell tilskrives at dikteren aldri
forlater naturen, naturen som i alle sine ulike manifestasjoner likefullt er
ett og det eneste uforanderlige vi kjenner til. Gjennom hele sitt liv som
vandrer søkte Basho å hylle livet og verden. Hans poesi tilkjennegir en dikter
med en intens mottakelighet for det uendelig verdifulle ved alt det som finnes
i verden.
Dette er Bashos dikt skrevet på dødsleie:
Syk på reise –
over et lappeteppe av jorder
vandrer drømmene videre
I mitt eget liv bruker jeg haikuformen mye. Jeg kjenner at å
skrive haikudikt trekker meg ut av egoet og tilbake til tilstedeværelse i
øyeblikket. Jeg kan skrive haiku på sengekanten for å oppsummere dagens
inntrykk og få et klargjørende bilde av hva som har vært det viktige den dagen.
Eller jeg kan bruke haiku som en oppmerksomhetsøvelse – når jeg kjenner at
tankene kverner og jeg ønsker å nullstille. Her er et haikudikt jeg skrev på
atelieret en dag det var litt hektisk i forkant av et kurs og jeg hadde lyst
til å komme tilbake til øyeblikket:
Ny kurshelg –
kaffelukten sprer seg
i rommet
Og ett til fra da helgen var over og alle hadde gått hver
til sitt:
Plutselig helt stille –
lukten av slukkede lys
henger igjen
henger igjen