Haiku - om poesi, kunst og tilstedeværelse

Tikkende klokke

knitrende ovn

utenfor - et teppe av snø

”Alle de som oppnår storhet i kunsten har én ting felles: de er ett med naturen”

                                                                                                                        Basho

Haiku er tradisjonelle, japanske dikt på tre linjer. Denne dikttradisjonen går mange hundre tilbake i tid, men er fremdeles en levende og populær verseform i Japan, så vel som i resten av verden.

Haikudiktene er nære, små og taktile observasjoner av et lite øyeblikk i tiden. De starter med en situasjon – for eksempel ”Vår i luften” – og følges av en opplevelse; en persepsjon – ”En villfugl skriker i den kalde natten”. Dette er et haikudikt etter denne modellen:

En sky av hvite

plommeblomster –

hvor er tranene?

Det er Basho som har skrevet diktet over. Basho, den store fornyeren av haikudiktningen som levde på 1600-tallet og skrev over ett tusen haikuer, i tillegg til mange reiseberetninger.

For Basho var letthet (såklat karumi, eller flow) noe av det viktigste i diktningen. Letthet som motvekt mot overfladiskhet. Letthet som det kunstneriske uttrykket for ubundethet (non-attachment) – resultatet av rolig erkjennelse av dyptfølte, menneskelige sannheter.

Andre estetiske idealer Basho bragte inn i haiku var sabi og wabi. Mens sabi beskriver ”tilfreds enslighet” – den følelse av tilfredshet man oppnår når man er alene - kan wabi forklares som ”nøysomhetens ideal” – en verdsettelse av det hverdagslige, ofte uttrykt i Japan gjennom te-seremonien.

Et haikudikt beskriver følgelig ofte en hverdagslig hendelse, med de mest ordinære ord, helt uten verbalt fiksfakseri. Resultatet preges ofte av enkelhet, samtidig som leseren blir gjort oppmerksom på et mikrokosmos som bærer i seg muligheten for en overskridende ietthetsfølelse. Ett lite øyeblikk, krystallisert, destillert, revet ut av tiden. Dette haikuøyeblikket er så særegent og unikt nettopp fordi det krever leserens deltakelse – uten innlevelse fra leserens side er diktet lite imponerende, nærmest unnselig og meningsløst.

Haiku kan gi leseren et glimt av et før det ukjent dyp i seg selv – en overskridende (transcendental) opplevelse hvor man føler sitt begrensede selv gå over i et større hele. Det er kan hende denne egenskapen ved haiku som tiltrekker seg så mange lesere. Basho kalte dette aspektet ved diktningen for maga – en så tett identifikasjon med tingen som blir beskrevet at ens eget selv glemmes, og man går i ett med tingen. Idealet er ikke å se på tingen, men se som tingen.

Bashos mål var at livet og kunsten skulle være én og samme sak. Det som er viktig, hevdet han, er å holde sjelen vendt mot sann forståelse, for så å gå tilbake til dagliglivets opplevelser og deri søke det sanne og det vakre. Hva som enn skjer i øyeblikket må vi aldri glemme den betydningen det har for vårt evige selv; vår kunst.

Haikudikt søker å plassere leseren i en situasjon som kan lede til en åpenbaring; en opplevelse av det evige med utgangspunkt en kontemplasjon av tingenes verden. Tanken er at et glimt av det uendelige bare er mulig å få gjennom de endelige manifestasjonene; tingene. Den opplysning man søker nås gjennom dagliglivets her og nå.

Selv sa Basho ”Jeg er en vandrer, en sky i vinden, som bare ønsker å fange blomstene og fuglenes skjønnhet.” Og en av hans elever utdyper:

”Mesteren sa, ”Lær om pinjetreet fra pinjetreet, og om en bambusstilk fra bambusstilken.” Det han mente var at kunstneren skulle løsrive sin sjel fra egoet og trenge inn i tingen – dele dens skjøre liv og dens følelser. Når man gjør det kommer diktet av seg selv. En beskrivelse av tingen er ikke nok: med mindre et dikt inneholder følelser som kommer fra tingen selv, vil tingen og kunstnerens sjel være adskilte.”

Poesiens universelle appell tilskrives at dikteren aldri forlater naturen, naturen som i alle sine ulike manifestasjoner likefullt er ett og det eneste uforanderlige vi kjenner til. Gjennom hele sitt liv som vandrer søkte Basho å hylle livet og verden. Hans poesi tilkjennegir en dikter med en intens mottakelighet for det uendelig verdifulle ved alt det som finnes i verden.

Dette er Bashos dikt skrevet på dødsleie:

Syk på reise –

over et lappeteppe av jorder

vandrer drømmene videre

I mitt eget liv bruker jeg haikuformen mye. Jeg kjenner at å skrive haikudikt trekker meg ut av egoet og tilbake til tilstedeværelse i øyeblikket. Jeg kan skrive haiku på sengekanten for å oppsummere dagens inntrykk og få et klargjørende bilde av hva som har vært det viktige den dagen. Eller jeg kan bruke haiku som en oppmerksomhetsøvelse – når jeg kjenner at tankene kverner og jeg ønsker å nullstille. Her er et haikudikt jeg skrev på atelieret en dag det var litt hektisk i forkant av et kurs og jeg hadde lyst til å komme tilbake til øyeblikket:

Ny kurshelg –

kaffelukten sprer seg

i rommet

Og ett til fra da helgen var over og alle hadde gått hver til sitt:

Plutselig helt stille –

lukten av slukkede lys
henger igjen

Continuum Project er et kunstkollektiv som jobber med tekst, kunstteori, politikk, filosofi, samt diverse kunstuttrykk og instalasjoner for å utforske det menneskelige. Vi er flere medlemmer som gjør forskjellige ting i ulike konstellasjoner. Blant annet skriver vi bloggen Continuum Project Blog. 

Bildet over er fra Continuums instalasjon "Reclaim yourself". Dette er et relasjonelt kunstprosjekt, noe som vil si at verket oppstår i dét det blir sett og brukt av publikum. 

"Reclaim yourself" inviterer publikum til å sette seg ned, lage seg en kopp kaffe/te og relektere over spørsmålet "Hva betyr mest?", en tekst som står skrevet øverst på hvert av arkene som ligger i en bunke på bordet. Man kan så velge å skrive noe ned på arket og ta det med seg i en lukket konvolutt, eller man kan la det være - verket har som intensjon kun å skape en refleksjon/reaksjon i publikum gjennom spørsmålet som blir stilt. 

Tittelen "Reclaim yourself" henspiller på bevegelsen "Reclaim the streets" som oppfordrer folk til å ta tilbake det offentlige rom. 

- SANSEGLEDE -

Mennesket er opprinnelig et sansevesen, som alle andre dyr. Det betyr at vi forholder oss til livet gjennom de forskjellige sansene hørsel, syn, lukt, følelser og det taktile. Senere i utviklingen har mennesket utviklet et stort intellekt som gjør at vi ikke lenger er avhengige av sansene i samme grad som tidligere - for eksempel må vi ikke lenger bruke hørselsansen til fulle for å høre om en fare nærmer seg. 

Sanseapparatet vårt kan bli sløvet i den moderne verden hvor intellektet spiller en så stor rolle. Vi kan gå dager uten å være oss bevisst inntrykk som vi oppfatter gjennom sansene. Hjernen kan bli tilsvarende overbelastet av alt det intellektuelle arbeidet. Mange kjenner de blir slitne av sine egne tanker, men det er likevel ofte vanskelig å koble dem ut. 

Å fokusere på sansenes opplevelse betyr at vi gir hjernen en velkommen pause. Det føles godt og vi kjenner oss styrket etterpå. Nordmenn har gjort dette regelmessig gjennom for eksempel å gå tur i naturen. Der er det lett å fokusere på det vakre vi ser, hører, lukter og kjenner. Tankene blir mindre påtrengende og vi føler oss rekreert etterpå. 

Men nordmenn bruker naturen mindre og mindre, og selv i naturen er det mange som dropper sanseopplevelsene og fokuserer kun på trimmen. Fuglesang og vindens visking er for mange byttet ut med høy musikk rett inn i øret mens øynene er festet på pulsmåleren. Gjennom vår livsstil har vi langt på vei blitt mest intellekt og minst sansevesen.

Jeg kjenner at det å ta inn livet gjennom sansene gjør meg glad og tilfreds. Det er deilig å la hånden gli over et stykke fløyel og kjenne hvordan det står i kontrast til ustrøket lin. Livet er godt når jeg åpner teboksen og nyter den deilige duften som stiger opp. Det kan til og med oppleves som fint å kjenne kulden i nakne føtter mot kaldt tregulv om morgenen eller i vått gress om sommeren. Og så velsignet skjønt som det er når føttene etterpå treffer et varmt badegulv eller stikkes ned i tykke ulltøfler.

På samme måte er det tilfredsstillende å drive med håndfast arbeid. Å bruke en hel dag til møysommelig å skjære opp appelsiner for så om kvelden å se hele kjøkkenbordet fullt av deilig marmelade - det er lite som overgår en sånn god følelse. 

For meg er dette selve lykken. Gjennom små høydepunkter som den daglige morgenkaffen, å kjenne varmen spre seg fra vedovnen ut i en kald stue eller å kjenne varmt vann over huden i en lang dusj blir livet fyllt av forutsigbar og regelmessig velvære. Gjennom bevisst fokus på livet slik det oppleves gjennom sansene bygger jeg et liv bestående av små men veldig verdifulle lykkelige øyeblikk.

Noe av dette forsøker jeg også å formidle i bildene mine. 

Å tegne, male og fotografere kan gi slike øyeblikk av tilstedeværelse hvor alt føles godt. Det er deilig å konsentrere seg intenst om slikt arbeid - tankene trer i bakgrunnen og hjernen får en nødvendig hvile. 

Marit