 |
| Foto Marit Saxegaard |
En historie om solidaritet og skjønnhet fra Utøya
(Solidaritet, av latin: solidum, hele summen/helheten; Fra romerretten: hvert individs forpliktelse for helheten (solidum). Fransk solidarité: samhørighet/samhold.)
Vi mennesker har det i oss. En kraft klar til å brukes. Hvis vi får mulighet. Hvis vi finner den.
En jente ligger døende på Utøya. Livet pumper ut fra mange sår over hele kroppen. En flyktende, livredd gutt klarer ikke å bare løpe forbi henne og overlate henne til å dø. Han får ekstreme krefter i redselen og bærer henne med seg. Bak bregner og gress forsøker de å skjule seg. Flere kommer til. Ingen avtaler noe men alle gjør noe, som om de er deler av en stor selvregulerende enhet; én finner steiner til å presse mot skuddsårene, én legger seg under jenta for å gi varme, én holder utkikk. Får én krampe tar en annen over. De veksler på å roe hverandre ned når panikken tar tak. De holder hverandre i hendene og ligger tett for å holde varmen.
Mygg og fluer sirkler rundt de svette og blodig kroppene. - Mens vi lå der, forteller jenta i retten, så jeg et blad med en vanndråpe på. Jeg tenkte: Så vakkert! Tenk at noe så vakkert finnes!
Så fantastiske dere er, tenkte hun, dere er fantastiske.
Brått drar hun opp ermene i retten. Hun viser frem lange, røde arr. Hun sier smilende: - Det ene kaller jeg «solidaritet», det andre «samhold.»
Rettens aktører måper, og gråter. Ikke av grusomhetene denne gangen. Men av samholdet.
La alle de sterke historiene om solidaritet mellom menneskene fra terroren 22. juli gjøre oss håpefulle. Ikke la terroren redusere vår menneskelighet og vår livskvalitet. Livet ER skjønt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar