Begrepet skjønnhet har en
historie og har blitt oppfattet og forklart på ulike måter opp
gjennom tidene. I antikken og senere i renessansen ble skjønnhet
forklart som noe guddommelig, som en åpenbaring av en
bakenforliggende guddommelig skjønnhet. Etter dette, i
opplysningstiden og vitenskapsamfunnet ble det guddommelige avfeid og
den menneskelige erfaring sto som det eneste sikre fundament man
hadde å forholde seg til. Skjønnheten ble da vanskelig å forklare
som noe annet enn noe som var behagelig. Det som i renessansen var
forstått som noe overmenneskelig allment ble i opplysningstiden
forklart som noe sanselig behagelig og individuelt. Helt til Kant kom
til en forklaring på skjønnhet som noe som i tillegg til å være
behagelig innlemmet intellektet. Kant mener med
skjønnhet ikke kun det som er pent, men skjønnhet av eksistensiell
karakter. At man erfarer at noe har en verdi i seg selv, at man er en
del av noe større som forbinder en, en følelse av å være tilstede
i verden, en følelse av sammenheng og meningsfylde, en følelse av å
bli dratt inn og tatt i mot.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar