Haiku - om poesi, kunst og tilstedeværelse

Tikkende klokke

knitrende ovn

utenfor - et teppe av snø

”Alle de som oppnår storhet i kunsten har én ting felles: de er ett med naturen”

                                                                                                                        Basho

Haiku er tradisjonelle, japanske dikt på tre linjer. Denne dikttradisjonen går mange hundre tilbake i tid, men er fremdeles en levende og populær verseform i Japan, så vel som i resten av verden.

Haikudiktene er nære, små og taktile observasjoner av et lite øyeblikk i tiden. De starter med en situasjon – for eksempel ”Vår i luften” – og følges av en opplevelse; en persepsjon – ”En villfugl skriker i den kalde natten”. Dette er et haikudikt etter denne modellen:

En sky av hvite

plommeblomster –

hvor er tranene?

Det er Basho som har skrevet diktet over. Basho, den store fornyeren av haikudiktningen som levde på 1600-tallet og skrev over ett tusen haikuer, i tillegg til mange reiseberetninger.

For Basho var letthet (såklat karumi, eller flow) noe av det viktigste i diktningen. Letthet som motvekt mot overfladiskhet. Letthet som det kunstneriske uttrykket for ubundethet (non-attachment) – resultatet av rolig erkjennelse av dyptfølte, menneskelige sannheter.

Andre estetiske idealer Basho bragte inn i haiku var sabi og wabi. Mens sabi beskriver ”tilfreds enslighet” – den følelse av tilfredshet man oppnår når man er alene - kan wabi forklares som ”nøysomhetens ideal” – en verdsettelse av det hverdagslige, ofte uttrykt i Japan gjennom te-seremonien.

Et haikudikt beskriver følgelig ofte en hverdagslig hendelse, med de mest ordinære ord, helt uten verbalt fiksfakseri. Resultatet preges ofte av enkelhet, samtidig som leseren blir gjort oppmerksom på et mikrokosmos som bærer i seg muligheten for en overskridende ietthetsfølelse. Ett lite øyeblikk, krystallisert, destillert, revet ut av tiden. Dette haikuøyeblikket er så særegent og unikt nettopp fordi det krever leserens deltakelse – uten innlevelse fra leserens side er diktet lite imponerende, nærmest unnselig og meningsløst.

Haiku kan gi leseren et glimt av et før det ukjent dyp i seg selv – en overskridende (transcendental) opplevelse hvor man føler sitt begrensede selv gå over i et større hele. Det er kan hende denne egenskapen ved haiku som tiltrekker seg så mange lesere. Basho kalte dette aspektet ved diktningen for maga – en så tett identifikasjon med tingen som blir beskrevet at ens eget selv glemmes, og man går i ett med tingen. Idealet er ikke å se på tingen, men se som tingen.

Bashos mål var at livet og kunsten skulle være én og samme sak. Det som er viktig, hevdet han, er å holde sjelen vendt mot sann forståelse, for så å gå tilbake til dagliglivets opplevelser og deri søke det sanne og det vakre. Hva som enn skjer i øyeblikket må vi aldri glemme den betydningen det har for vårt evige selv; vår kunst.

Haikudikt søker å plassere leseren i en situasjon som kan lede til en åpenbaring; en opplevelse av det evige med utgangspunkt en kontemplasjon av tingenes verden. Tanken er at et glimt av det uendelige bare er mulig å få gjennom de endelige manifestasjonene; tingene. Den opplysning man søker nås gjennom dagliglivets her og nå.

Selv sa Basho ”Jeg er en vandrer, en sky i vinden, som bare ønsker å fange blomstene og fuglenes skjønnhet.” Og en av hans elever utdyper:

”Mesteren sa, ”Lær om pinjetreet fra pinjetreet, og om en bambusstilk fra bambusstilken.” Det han mente var at kunstneren skulle løsrive sin sjel fra egoet og trenge inn i tingen – dele dens skjøre liv og dens følelser. Når man gjør det kommer diktet av seg selv. En beskrivelse av tingen er ikke nok: med mindre et dikt inneholder følelser som kommer fra tingen selv, vil tingen og kunstnerens sjel være adskilte.”

Poesiens universelle appell tilskrives at dikteren aldri forlater naturen, naturen som i alle sine ulike manifestasjoner likefullt er ett og det eneste uforanderlige vi kjenner til. Gjennom hele sitt liv som vandrer søkte Basho å hylle livet og verden. Hans poesi tilkjennegir en dikter med en intens mottakelighet for det uendelig verdifulle ved alt det som finnes i verden.

Dette er Bashos dikt skrevet på dødsleie:

Syk på reise –

over et lappeteppe av jorder

vandrer drømmene videre

I mitt eget liv bruker jeg haikuformen mye. Jeg kjenner at å skrive haikudikt trekker meg ut av egoet og tilbake til tilstedeværelse i øyeblikket. Jeg kan skrive haiku på sengekanten for å oppsummere dagens inntrykk og få et klargjørende bilde av hva som har vært det viktige den dagen. Eller jeg kan bruke haiku som en oppmerksomhetsøvelse – når jeg kjenner at tankene kverner og jeg ønsker å nullstille. Her er et haikudikt jeg skrev på atelieret en dag det var litt hektisk i forkant av et kurs og jeg hadde lyst til å komme tilbake til øyeblikket:

Ny kurshelg –

kaffelukten sprer seg

i rommet

Og ett til fra da helgen var over og alle hadde gått hver til sitt:

Plutselig helt stille –

lukten av slukkede lys
henger igjen