Sartre om: frihet og ansvar.

«Selv er jeg intet, verden er alt,

men jeg også det intet ved hvilket verden er»

Jeg hadde lyst til å lære mer om Sartre fordi jeg forbandt ham med eksistensialisme. Et annet tema hos han er frihet, friheten mennesket eier. Sartre sier at ethvert menneske er dømt til å være fritt- og dermed står det ansvarlig for alt det foretar seg, og unnlater å foreta seg.

Den friheten mennesket har kommer av at det er overflødig (kontingent). Vi kommer til verden ved en tilfeldighet og er erstattelige, utskiftbare. Vi er ikke nødvendige i verden. Denne følelsen av å være overflødig er ubehagelig og angstfylt men målet er, ifølge Sartre å føle at den er lett å bære.

Som følge av kontingensen kommer friheten.  Det at vi ikke er nødvendige i verden betyr at vi kan gjøre hva vi vil. Når vi kan gjøre hva vi vil betyr det også at vi står ansvarlige for alt vi gjør. Når mennesket står ovenfor denne friheten kan det lett falle i noe Sartre kaller «vond tro». Det betyr at man prøver å unngå friheten og ansvaret ved å innbille seg at man ikke har noen annen mulighet, at man er nødvendig der man er. 

Sartre brukte begrepet prerefleksiv bevissthet om den delen av bevisstheten som ikke ser seg selv som et «jeg». Et Jeg-løst bevissthetsnivå der bevisstheten ikke bøyer seg og betrakter seg selv. Som for eksempel når du skal ta et valg og du kjenner du et lite øyeblikk hva du vil før du har begynt å tenke. 

Den prerefleksive bevisstheten er «ekte» i det at den plukker opp hva vi vil, hva som er prosjektet vårt, uten å sammenblande hva vi vil være, for eksempel: at jeg vil være flink, snill eller smart. Den prerefleksive bevisstheten er utgangspunktet for en autentisk eksistens der prosjektet er å gjøre noe, ikke være noe. 

Dette «gjøre noe» kaller Sartre for prosjekt og prosjektet avdekker verden, avdekker væren. Ved det vi gjør, ved vårt blikk på verden rundt oss, ved måten vi behandler tingene, bringes de til å være.

Men for å komme dit, til prosjektet , må man altså erkjenne sin kontingens, sin frihet og ansvar og erkjenne at alle ens handlinger ikke har annen grunn enn friheten selv.

On the philosophy of Herbert Marcuse and the Frankfurt School

On Marcuse and suppression

Departing from my own feeling of discontent or disharmony in relation to some facets of today’s society, I wanted to take a closer look at the theory of the philosopher Herbert Marcuse, who in his book One-Dimensional Man (1964) analyses this discontent in the context of our contemporary culture.

Born in Germany in 1898, Marcuse served as a soldier during the World War I. In the 1920s he studied with Husserl and Heidegger, and in 1932 he joined the Institute for Social Research at the University of Frankfurt, later known as the Frankfurt School. Other prominent theorists associated with the Frankfurt School are Theodore Adorno, Jurgen Habermas and Walter Benjamin. Their influence can clearly be seen in postmodernism, today’s theoretical paradigm represented by thinkers like Foucault, Derrida, Heidegger, Gadamer, Sartre and Lyotard.

The Frankfurt School became famous for their introduction of critical theory, which may be defined as social critique that is aimed at change and emancipation through enlightenment, and which does not stick dogmatically to its own doctrinal assumptions. They distinguished “critical” from “traditional” theory saying that a theory is critical to the extent that it seeks to explain all the circumstances that enslave humans. The Frankfurt School saw modernity and enlightenment joining hands to create a new universal myth that entrapped us with its appeal, while controlling us and diminishing our freedom at every step. 

Due to his Jewish background, Herbert Marcuse had to flee to the United States in 1933, never to live in Germany again. The social theories of Marcuse and the Frankfurt School were developed on the backdrop of the rise of the fascist movement in mid-war Europe.

In the US, Marcuse taught at American universities, becoming explicitly political, resonating with the concerns of the student movement of the 1960s and thus making him the father of the American New Left movement.

In his work One-Dimensional Man, Marcuse claims that while enlightenment in the Renaissance intended to disclose the structures of society that stood in the way of human emancipation, enlightenment today is used to maintain status quo in a totalitarian system.  In this process, technology and science are used as suppressors and not liberators. He states that capitalist, basic principles such as reason, freedom and individuality are betrayed by late-capitalism, and that a symptom of this is the smoothness of the cultural industry, which reduces the ability of critical thought in the population. According to Marcuse, the masses are being kept in check, not by force and surveillance, but by entertainment and consumption.

Like both Benjamin and Adorno, Marcuse is of the opinion that art promises resistance to social repression (The Aesthetic Dimension, Marcuse, 1977) Through detachment, the successful artist will attain truth in his work. True art must invoke a longing for something utopian and the promise of happiness represented by beauty. This symbolic longing for fulfilment will awaken us from complacency.

The concept of beauty in Ancient Greece

As part of a Continuum Art Project we're writing several essays on philosophical issues relating to art. One of these essays is called "The concept of beauty in Ancient Greece" and is about the modern way seeing beauty compared to that of Antiquity. 

These days we think of beauty as something describing only the surface of things or people. But the greeks saw deeper and found that by studying the beauty of the world, man had the possibility to transcend his everyday self and merge into something bigger than himself. This transcendental potential is called Plato's Metaphysics and is something most of us has experienced in nature or in art. 

You can read the whole essay here (so far in norwegian only). 

Poem by Ralph Waldo Emerson

- Truth is Fire -

Nuda Veritas - Naked Truth - by Klimt reads "Truth is fire and to speak the truth means to shine and burn."

Klimt belonged to the Secessionist Movement of the fin-de-siecle Vienna which aim was to redefine the relationship between art and society.

Poster from Continuum Project

today- a new workingday

NEW ECONOMY

Suggestion for a new economic maxim:

:

Examples of how each of us individually could apply this would be:

• buy less, choose well, make it last
• engage in culture 
• prepare your own food
• Use your voice 

From the blog Climate Revolution

ASFALT

Først kommer de med grå grus

så kommer de med svart asfalt.

Først er den som silke.

Derefter som stål.

For nå må alt være hardt og sterkt

og for all del jevnt,

nakent og helt glatt

så de kan komme rullende frem, først på lydløs gummi.

Derefter på belter av jern.

Først må du lære å tie stille.

Så må du få de riktige meningene.

Først gjelder det tankene dine.

Deretter kommer drømmene og håpet.

Rolf Jacobsen ( fra diktsamlingen " Pusteøvelse", 1975)

Ellisif Wessel

Jeg er imponert over historien til Ellisif Wessel. Den norske damen som kjempet for de sultne, undertrykte arbeider- familiene i Finnmark på begynnelsen av 1900- tallet.

Hun kom fra en beskyttet borgerskapstilværelse til møtet med fattigdommen og nøden blant arbeiderne som 19- åring. Det forandret gradvis hennes syn på samfunnet. Hun kunne ikke la være å bruke stemmen sin for menneskene hun møtte. Hun uttrykte sin harme over utbyttingen av arbeiderne i gruveindustrien. Jeg forstår at hun ikke kunne la være å uttrykke raseriet sitt.

Livet hennes rommer så mange begivenheter i en tid med stor forandring. Der er en sår historie om et sårbart, sterkt menneske. Hun sto på mange måter alene, hun kjempet alene, slik jeg ser det.

Hun var også poet og fotograf.

Et dikt hun har skrevet lyder slik:

Ser du en fattig smågutt

sitte der sulten og trett av gråt-

hils ham og kyss hans bleke kinn,

for han er sorgen min.

Så du de bitre tårer

Kysset dem bort, men manglet brød

Strømmet det gjennom ditt harme sinn:

Han viser veien min!

Hør mig, du bleke lille-

sorgen du bærer i denne stund

gråten jeg ser omkring din munn

skal vende verdens grunn

Ellisif Wessel (1903)

Kilder:

Enger, Cecilie: "Himmelstormeren- en roman om Ellisif Wessel"

http://no.wikipedia.org/wiki/Ellisif_Wessel

Baumgarten, filosofisk estetikk og estetisk erkjennelse

Betraktninger rundt estetikk har alltid vært en del av filosofenes temaer, men først på 1700-tallet ble estetikk en egen disiplin innenfor filosofien. Det skjedde med Gottlieb Baumgartens utgivelse Aesthetica i 1750, hvor han forsøker å nærme seg kunstens vesen. I denne forbindelse identifiserer han en egen rasjonalitet som eksisterer parallelt med den intellektuelle som vei til erkjennelse; den poetiske - eller estetiske - erfaring.

Baumgarten skjelner således mellom den intellektuelle og den poetiske, sensitive måten å forstå verden på. Den intellektuelle erkjennelse skjer gjennom bruk av logikk og tanken, mens den estetiske erkjennelse er sensitiv og går gjennom bruken av sansene (syn, hørsel, følelser, smak osv).

Når den logiske erkjennelse er fullkommen kalles den ”sann”, mens når vi oppnår erkjennelse gjennom sansene oppleves denne som ”skjønn”. Men ettersom det estetiske området ikke er styrt av vilkårlighet men av en egen form for logikk, er den estetiske erfaring heller ikke uten forbindelse med sannheten. Den utgjør tvert imot en selvstendig form for sann erkjennelse. Den estetiske erfaring gir mulighet for å erfare verden på en annen måte enn ved å bruke den logiske tilnærming, og den gir dermed adgang til en dimensjon av tilværelsen hvor tanken og logikken kommer til kort.

Bak den intellektuelle erfaring ligger den matematisk-logiske rasjonalitet, som er annerledes enn den estetiske rasjonalitet som danner grunnlaget for den sensitive erkjennelse. Det er en lære for den estetiske erfaring som Baumgarten setter seg som mål å beskrive. Denne nye læren skal beskjeftige seg med det skjønnes likhet med det sanne, og med forekomsten av en estetisk immanent logikk. Filosofisk estetikk er således en erkjennelseslære for den skjønne tenkning, den estetiske dømmekraft og den estetiske erfarings erkjennelsesteori. Baumgarten gjør på denne måten estetikk til vitenskapen om estetisk erfaring, forstått som en egen form for sann erkjennelse, og av denne grunn blir han av ettertiden betraktet som estetikkens skaper.

Når det kommer til forståelse av begrepet estetikk er en vanlig forestilling i nåtiden at estetikk handler om kunst, deri inkludert billedkunst, litteratur, arkitektur, musikk og drama. Og siden kunstbegrepet i dissa dager er omfattet til å gjelde svært mye, er også estetikkbegrepet utvidet til å gjelde alt fra hårfrisyrer via industridesign og matlaging til barneklær eller TV-programmer. Men utgangspunktet for estetikken var et helt annet;  tidligere handlet estetikk om kosmos, Gud, naturen samt deres sannhet, godhet og skjønnhet.  Og, som sagt, om erkjennelse.

Baumgartens estetiske erkjennelsesteori er en beskrivelse og en systematisering av en allmennmenneskelig erfaring som har vært brukt av menneskene til alle tider, fra steinaldermenneskets hulemalerier til sufi-mystikernes rituelle dans, fra den japanske haikudiktningen til sjamanenes chanting. Uavhengig av samtidens bruk av begreper som estetikk og skjønnhet er den sensitive veien til erkjennelse like åpen for oss i dag som den har vært til alle tider. Det er opp til oss om vi velger å benytte oss av den estetiske erfaring som innfallsport til å forstå oss selv og verden vi lever i, og til å føle oss hjemme i denne verdenen.